Brødrene og søstrene mine var bare noen måneder gamle, og vi hadde så vidt lært å fly, da foreldrene våre reiste fra oss. De fløy til Hawaii. For å være helt ærlig, så brydde vi oss ikke så mye om hvor de var. Det var kun en ting vi tenkte på, og det var mat. Vi spiste som gale dag og natt. På kort tid la jeg på meg omtrent 70 gram, og det er mer enn halvparten av kroppsvekten min. Prøv å se det for deg! Hvordan tror du det ville se ut dersom du som veier 80 kg til vanlig, skulle fete deg opp til 120 kg i løpet av tre måneder før du dro på ferie! Hvorfor har vi fått en slik appetitt? Jo, han som laget oss, visste at om vi skulle klare å fly 4500 km over åpent hav uten hvile, måtte vi ha en skikkelig innebygd nistepakke med oss. Derfor spiser vi så godt før vi starter på turen.Jo, du hørte rett! Det er 4500 kilometer fra Alaska til Hawaii. Det finnes ikke en eneste øy å hvile seg på hele den lange veien, og som du vet er jeg en elendig svømmer.

Vennene mine og jeg flyr i 88 timer - det er tre dager og fire netter uten pause. Hele veien over åpent hav og uten hvile. Vitenskapsmenn har regnet ut at vi slår omtrent 250 000 vingeslag på turen. Tenk deg at du skulle ta 250 000 armhevinger - det er en grei sammenligning.Her er et annet sp&slash;rsmål til deg: Hvordan kunne jeg vite at jeg skulle fete meg opp med 70 gram før jeg la ut på reisen til Hawaii? Ja, hvordan kunne jeg i det hele tatt vite hvilken retning jeg skulle fly? Jeg har aldri reist den veien før, og det er ingen faste punkter å orientere seg etter på ruten. Ja, hvordan kan det være mulig å finne disse små øyene ute i det enorme Stillehavet? Hadde vi ikke funnet dem, hadde det blitt vår siste ferd - uten tvil!

Vitenskapsmennene deres klør seg fremdeles i hodet for å prøve å forstå hvordan vi finner retningen mot Hawaii. Ja, ikke bare finner vi retningen, men vi holder på den gjennom mørke og skodde, gjennom storm og ruskevær. Selv om de en dag kanskje kan forklare hvordan vi navigerer oss frem, vil de aldri kunne forklare hvordan vi fikk denne gaven.Tror du dette er resultatet av et slumpetreff? Det gjør ikke jeg! Tenk deg bare litt om. Tenk om en Beringlo en dag tok til å spise så den la på seg 70 gram fett. Deretter bestemte den seg plutselig for å legge ut på en reise, tilfeldig utover havet. På fjerde døgnet traff den så ved et slumpetreff på noen øyer langt der ute i havet, hele 4500 km fra land. Men så var det de unge Beringloene, hvordan skal de kunne regne med å ha like mye flaks med å finne frem til de samme øyene. Man vinner da ikke tolv rette i tipping flere uker på rad!

Det er langt fra alt jeg har fortalt deg ennå. For å fly 4500 km på 88 timer, må jeg fly med en jevn fart på omtrent 51 km i timen. Vitenskapsmenn har funnet ut at dette er en optimal fart for oss. Dersom vi flyr saktere eller fortere ville vi bruke mer brensel for hver kilometer. Det er det samme med bilene deres. Kjører man for fort, øker luft-motstanden, og kjører man saktere, må man bruke lavere gir. Slik øker bensinforbruket pr. mil i begge tilfellene. Mens du kan fylle opp tanken ved første bensinstasjon, har jeg bare 70 gram fett for hele den lange turen. Det må holde, selv om vi møter motvind på veien.

Er du glad i matematikk? Vitenskapsmenn har funnet ut at Beringloen bruker opp omtrent 0,6 % av kroppsvekten hver time den er i luften. Dette er svært lite sammenlignet med fly og helikopter. Når jeg tar av, veier jeg ca 200 gram. Vel fremme ved målet må jeg være minst 130 gram, ellers vil alle reservene mine være helt tomme, og jeg ville stupe i havet og drukne.La oss regne litt. Hva sier du... er ikke 70 gram fett nok til å nå frem til Hawaii? Nei, du har helt rett! Jeg ville trenge 82,2 gram for å klare turen. Med de reservene jeg hadde, ville jeg klare å fly i omtrent -2 timer. Etter det ville jeg styrte i havet ca 800 km nord for Hawaii.Skaperen vår har tenkt på det også, skjønner du. Han har derfor prentet inn i oss to livsviktige instrukser:
1. Reis alltid i grupper over havet - aldri alene.
2. Organiser dere i "V-formasjon".
Når vi flyr i formasjon, sparer alle ca. 23 % energi sammenlignet med å fly alene. Dette gjelder selvsagt ikke stakkaren som "brøyter" vei for oss gjennom lufthavet i spissen på formasjonen. Men det er en oppgave vi deler på. De sterkeste ligger lengst fremme og drar lasset, mens de svakere ligger lenger bak. Det blir lettere og lettere jo lenger bak i formasjonen man flyr. Gjennom dette samarbeidet oppfyller vi Kristi lov slik det står skrevet: "Bær hverandres byrder" (Gal 6,2). På denne måten kommer vi alle trygt frem til Hawaii-øyene der vi overvintrer under litt bedre vilkår enn de Alaska kunne tilby oss. Dessuten har vi ennå noen gram igjen av "nistepakken" vår. Skaperen vår har gitt oss litt ekstra slik at vi skal kunne klare oss godt, selv om vi får en del motvind på veien.Tror du fremdeles at det er et rent slumpetreff at jeg har kommet meg hit? Ikke jeg! Slumpetreff tror jeg ikke på. Vi skulle heller sette vår lit til og takke Ham som har gitt oss livets gave, og synge til hans ære med de nebbene vi har fått.

Arcaeopteryx regnes fortsatt som urfuglen i de fleste bøker, en mellomting mellom fugl og krypdyr. Litt pussig når det idag er gjort funn av fugler som dateres langt eldre enn funnet av Arcaeopteryx.
Evolusjonen forutsetter at fuglenes vinger har utviklet seg fra forbein på krypdyr i løpet av millioner av år. Hvordan skal det gå an. En annen av naturens mekanismer, naturlig utvalg, ville effektivt fjernet skapninger med lemmer som ikke er til nytte lenge før de hadde blitt nyttige.

---